Det har vært noen hektiske dager! Klokka 06 om morgenen på 2. pinsedag ble jeg oppringt fra jobb. “Det er katastrofealarm, buss med 38 passasjerer, du må komme på jobb”. Tror aldri jeg har kommet meg så raskt opp av senga før! Så det ble en dag full med adrenalin kan man si. Det er utrolig nervepirrende når man står i mottaket og venter på de første pasientene. Adrenalinet ligger tungt i lufta og er til å ta og føle på blant de cirka tyve personene som står å venter på at helikopteret skal lande med de hardest skadde. Etterhvert fikk vi inn en buss med ca tyve pasienter som var lettere skadd, og jeg og fem andre ble dirigert ut i bussen for å registrere og triagere (finne ut hastegraden, om de må ha legehjelp raskt eller om de kan vente). Spennende! Men herregud så sliten jeg var etterpå.
I går var jeg hos fysioterapeuten. Det var en fryktelig tøff time…begynte å gråte og dissosiere, og stakkars fysioen fikk en stor utfordring med å hente meg tilbake til virkeligheten. Jeg hater det når jeg blir så fjern og distansert fra meg selv! Og så har jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg hevet stemmen og sa “slipp meg!” på en litt sint måte samtidig som jeg trakk til meg hendene (hun holdt meg i hendene akkurat når jeg begynte å gråte) og snudde meg vekk fra henne. Føler meg som en trassig liten drittunge! Håper og tror at hun skjønner at det ikke var meg, Viktoria, som oppførte seg sånn. Ut fra spørsmålene hennes så tror jeg nok hun skjønte det. “Hvor gammel er du nå? Hvor er du? Jeg vil gjerne ha Viktoria som er 25 år og sto i en katastrofe i går og taklet det helt fint, hvor ble det av henne?” Etterhvert nådde hun gjennom til meg etter å ha brukt en metode etter EMDR-prinsipper. Jeg er så takknemlig for at hun er så tålmodig med meg!
Ellers så har jeg vært en del på jobb og i stallen. Dagene flyr avgårde. Får ikke så mye tid til å sitte ned å kjenne etter, og det er i grunnen fint. Sitter å roer ned etter kveldsvakt med en cider nå. Feels good.
Har sett overgriper to ganger i dag også…later som om det ikke gjør meg noe, men innerst inne kjenner jeg på mye vonde følelser. Er nok ikke så lurt å prøve å skyve det vonde unna heller, da ender det vel med en kjempesmell en dag. Merker at det er vanskelig å komme på rett spor uten hjelp fra psykolog A. Det er tre måneder siden siste samtale hos henne og det har gått overraskende greit, men nå kjenner jeg at jeg kunne trengt en stødig, trygg stemme som kan lede meg på rett vei. Skal til fysioterapeuten på tirsdag, så tror jeg må få luftet tankene litt for henne. Hun har sikkert noen kloke råd å komme med.
Jeg er så takknemlig for alt jeg har! For ikke å snakke om at jeg er frisk som en fisk, det er nok noe man tar for gitt, men hver dag på jobb blir jeg minnet på hvor heldig jeg er som har helsa i behold. Og jeg tenker med gru på hva jeg har utsatt kroppen min for opp gjennom årene med overdoser, sult, oppkast, overtrening og selvskading. Jeg er så glad for at kroppen min har holdt ut, for det er virkelig ikke en selvfølge.
